Det er noe erkeålesundsk over Steinvågneset. Utsagnet om at Ålesund er «Byen ved havet» fremfor alle andre, utkrystalliseres her.

TIDLIG ÅLESUNDSK

Ikke bare er det ålesundsk ved at neset hadde blitt en del av Ålesund allerede i 1824, relativt lenge før Ålesund hadde blitt by, altså fått bystatus, i 1848. Neset lå slik til at det ga ei god havn for fartøy langs kysten, her var gunstig plassering for den som skulle drive handel, for den som skulle ta imot fisk, selge fisken videre til inn- og utland og til og med var det på neset plass for den som skulle drive jordbruk.

Sånn sett blir Steinvågneset en slags modell i det vesle format av byen Ålesund i fremtida: Havn, fiske, fartøy av alle slag, handel med fisk, folk som kommer og går, handler og selger.

På neset ble det samlet en del virksomheter som hadde med fisk og fiskeri å gjøre. Og en av byens fiskegrosserere, Børre Berli, fant ut at det var en passelig plass å ta imot fisk og fiskeavfall og omgjøre til guano (gjødsel). Til det trengte han et forbrenningsanlegg med skorstein, og denne skorsteinen med røyk stigende mot himmelen, var lenge et landemerke for Steinvågneset.Seinere overtok Statens Kjøle- og Fryseri nordligste delen av Steinvågneset. Det ga seg til kjenne i mange år med sin moderne fryseteknikk i solide bygninger, et fyrtårn når det gjaldt å vise veg innen nedkjøling og langtidsbevaring av fiskeprodukt. Og så kom også motorindustrien inn som en bærende bjelke for virksomhetene på Steinvågneset. Hjelset Motorfabrikk var i mange år en av de ruvende bedriftene på neset.